Noen er glad i reker...
torsdag 24. juni 2010
mandag 17. mai 2010
onsdag 21. april 2010
onsdag 24. februar 2010
Yeni uke 22/23
Redigert:
Hmm...ble igrunn ganske fornøyd med disse bildene. Synes selv jeg fortjener et bedre kamera - med stativ. Disse bildene ble tatt med Canon Powershot A480 og manuelle innstillinger.
torsdag 11. februar 2010
torsdag 28. januar 2010
Helikopterstyrt i Horten
Yeni og jeg gikk en tur til Fyllinga båthavn for å se på letearbeidet. Helikopteret styrtet gjennom isen ca 150 meter fra land.
Noen bilder tatt ca kl. 21.45. Kamerainnstillinger ISO-800 og 1 sekund lukkertid uten stativ.
NRK er på plass.
Nord for Hortenskrakken.
Bastøfosen i trafikk til høyre og letemannskap til venstre. Bildet er tatt i Fyllinga retning Bastøya.
Noen bilder tatt ca kl. 21.45. Kamerainnstillinger ISO-800 og 1 sekund lukkertid uten stativ.
NRK er på plass.
Nord for Hortenskrakken.
Bastøfosen i trafikk til høyre og letemannskap til venstre. Bildet er tatt i Fyllinga retning Bastøya.
fredag 8. januar 2010
Horten kommune - brøytemannskapet
I dag (fredag 08) ca kl 8.45 ringte en av brøytemannskapet meg på jobben. Lurte på om jeg kunne flytte bilen som står parkert i gata nå, for de vil (plutselig) brøyte der. Det kunne jeg jo ikke. Jeg var jo på jobb...
Gata har vært dekket med snø siden jeg kom hjem i romjula. Det er ca 12 dager siden.
Trusselen
Hvis jeg ikke kunne flytte bilen på sparket ville han komme til åsette opp et parkering forbudt-skilt der. Det var helt ok for meg, men hva er vitsen med å brøyte parkeringsplassen for å sette opp parkering forbudt-skilt? Han presiserte jo at han måtte måke før han kunne sette opp skiltet.
Jeg spurte om det var greit om jeg flytta bilen når jeg kom hjem fra jobb idag, men å vente til 16-tiden ble for lenge. Det var alt for seint, for da hadde han slutta på jobb for leeenge siden. Jeg tenkte mitt, men sa ikke noe.
Løsningen
Spørsmålet fra han var da om jeg kunne flytte bilen innen mandag, -så han kunne måke og sette opp parkering forbudt-skiltet da. Det fikser jeg. Skal flytte bilen, men jeg skjønner fremdeles ikke logikken med å brøyte parkeringsplassen for å sette opp parkering forbudt-skilt.
Nå har han lovet meg skiltet. Hvis han glemmer å sette det opp skal jeg vurdere å skrive en formell klage til kommunen, og henvise til hva brøytemannskapet lovet meg (les: truet med).
Gata har vært dekket med snø siden jeg kom hjem i romjula. Det er ca 12 dager siden.
Trusselen
Hvis jeg ikke kunne flytte bilen på sparket ville han komme til åsette opp et parkering forbudt-skilt der. Det var helt ok for meg, men hva er vitsen med å brøyte parkeringsplassen for å sette opp parkering forbudt-skilt? Han presiserte jo at han måtte måke før han kunne sette opp skiltet.
Jeg spurte om det var greit om jeg flytta bilen når jeg kom hjem fra jobb idag, men å vente til 16-tiden ble for lenge. Det var alt for seint, for da hadde han slutta på jobb for leeenge siden. Jeg tenkte mitt, men sa ikke noe.
Løsningen
Spørsmålet fra han var da om jeg kunne flytte bilen innen mandag, -så han kunne måke og sette opp parkering forbudt-skiltet da. Det fikser jeg. Skal flytte bilen, men jeg skjønner fremdeles ikke logikken med å brøyte parkeringsplassen for å sette opp parkering forbudt-skilt.
Nå har han lovet meg skiltet. Hvis han glemmer å sette det opp skal jeg vurdere å skrive en formell klage til kommunen, og henvise til hva brøytemannskapet lovet meg (les: truet med).
tirsdag 5. januar 2010
Det finnes ikke problemer - bare utfordringer
Eller?
For snart 10 år siden jobbet fulltid i et firma hvor jeg er deleier, -og da mener jeg med fulltid 100-timers uker. Der fantes det ikke problemer. Kun utfordringer. Hver utfordring ...eller hinder (bortsett fra salgsdelen for vi likte absolutt ikke å selge) ble plukket frahverandre, analysert og fordøyd. Fortløpende. Det var moro. Utrolig moro. Jeg har aldri lært så mye på så kort tid før eller siden. Vi følte oss 10% smartere hver dag. Når jeg leser artikler om å ta til seg kunnskap er det ofte mål å føle seg en eller to prosent smartere hvert dag. Jeg vet åssen dét føles også. Det er ok, men ikke mer enn ok. Ikke mer enn bare ok - sammenlignet med å føle seg 10% smartere hver dag.
Så...hva skjedde, og hvor vil jeg hen?
Etter som salg ble undertrykt og all fokus var på kunnskap gikk det som det måtte gå. Smarte og dumme som vi var måtte vi få oss en jobb. Vi måtte finne en arbeidsgiver som ville ansette oss så vi fortsatt kunne betale husleie og strømregninger og lignende.
Vel, nå kan jeg bare snakke for min egen del, men da jeg begynte i jobb hos min arbeidsgiver hadde jeg med meg denne holdningen om det ikke finnes problemer - bare utfordringer. Til å begynne med så var jeg jo ikke like involvert og kjent med bedriftskulturen og det fantes bare utfordringer, men etterhvert oppstod problemene. Hvorfor det? Er det ikke bare snakk om å ha riktig holdning? Nei, det er ikke det.
Det er nok mer enn jeg vet om som spiller inn, men det jeg vet kom i veien var byråkrati i form av budsjetter (ansvar), behandlingstid, behandlingprosesser og overordnede som ikke ønsker å ta problemene seriøst fordi de er "ubetydelige" eller lignende.
Hvis det skal være mulig å ha en "det finnes ikke problemer-holdning/adferd", må det også være mulig å løse problemene fortløpende, og man må få rettigheter til å løse dem. Dersom det oppstår hindre under løsningprosessen som føles unødvendige, risikerer man å stoppe opp i "finnes bare utfordringer"-adferden og innse at man har fått et problem. Når man hindres i å løse utfordringen kan man tildels føle seg irettesatt og påtvunget et problem. Siden problemet nå ikke lar seg løse fortløpende kan det ofte være greiere å undertrykke hele problemet, og heller jobbe traust videre.
Jeg er fremdeles hos samme arbeidsgiver, men mye er forandret siden da jeg begynte der. Mulighetene for å løse problemer underveis har ikke bare blitt bedre, men nå oppfordres ansatte til å eliminere dem fortløpende. Det blir feil å si at jeg i skrivende stund har fått tilbake "finnes bare utfordringer"-adferden, men det er hvertfall inspirerende med den nye kulturen.
For snart 10 år siden jobbet fulltid i et firma hvor jeg er deleier, -og da mener jeg med fulltid 100-timers uker. Der fantes det ikke problemer. Kun utfordringer. Hver utfordring ...eller hinder (bortsett fra salgsdelen for vi likte absolutt ikke å selge) ble plukket frahverandre, analysert og fordøyd. Fortløpende. Det var moro. Utrolig moro. Jeg har aldri lært så mye på så kort tid før eller siden. Vi følte oss 10% smartere hver dag. Når jeg leser artikler om å ta til seg kunnskap er det ofte mål å føle seg en eller to prosent smartere hvert dag. Jeg vet åssen dét føles også. Det er ok, men ikke mer enn ok. Ikke mer enn bare ok - sammenlignet med å føle seg 10% smartere hver dag.
Så...hva skjedde, og hvor vil jeg hen?
Etter som salg ble undertrykt og all fokus var på kunnskap gikk det som det måtte gå. Smarte og dumme som vi var måtte vi få oss en jobb. Vi måtte finne en arbeidsgiver som ville ansette oss så vi fortsatt kunne betale husleie og strømregninger og lignende.
Vel, nå kan jeg bare snakke for min egen del, men da jeg begynte i jobb hos min arbeidsgiver hadde jeg med meg denne holdningen om det ikke finnes problemer - bare utfordringer. Til å begynne med så var jeg jo ikke like involvert og kjent med bedriftskulturen og det fantes bare utfordringer, men etterhvert oppstod problemene. Hvorfor det? Er det ikke bare snakk om å ha riktig holdning? Nei, det er ikke det.
Det er nok mer enn jeg vet om som spiller inn, men det jeg vet kom i veien var byråkrati i form av budsjetter (ansvar), behandlingstid, behandlingprosesser og overordnede som ikke ønsker å ta problemene seriøst fordi de er "ubetydelige" eller lignende.
Hvis det skal være mulig å ha en "det finnes ikke problemer-holdning/adferd", må det også være mulig å løse problemene fortløpende, og man må få rettigheter til å løse dem. Dersom det oppstår hindre under løsningprosessen som føles unødvendige, risikerer man å stoppe opp i "finnes bare utfordringer"-adferden og innse at man har fått et problem. Når man hindres i å løse utfordringen kan man tildels føle seg irettesatt og påtvunget et problem. Siden problemet nå ikke lar seg løse fortløpende kan det ofte være greiere å undertrykke hele problemet, og heller jobbe traust videre.
Jeg er fremdeles hos samme arbeidsgiver, men mye er forandret siden da jeg begynte der. Mulighetene for å løse problemer underveis har ikke bare blitt bedre, men nå oppfordres ansatte til å eliminere dem fortløpende. Det blir feil å si at jeg i skrivende stund har fått tilbake "finnes bare utfordringer"-adferden, men det er hvertfall inspirerende med den nye kulturen.
lørdag 2. januar 2010
Oppvarming med ved eller strøm
Vi fyrer med briketter. De er ganske dyre, men de har noen praktiske sider:
* De kan oppbevares innendørs
* En brikett brenner i ca 1,5 - 2 timer
* Drysser litt, men likevel ganske renslige
Størrelsen på pakker med briketter varierer fra leverandør til leverandør. Noen har 10 briketter i pakka og andre har 12, men vekta av pakkene er ganske likt. På kalde dager brenner vi opp ca ei pakke briketter fra morgen til kveld (08:00 - midnatt). Det går vanligvis med tre briketter på å fyre opp i ovnen.
Ei pakke briketter koster ca 30kr, og gir innetemperatur på ca 22-24C på de kaldeste dagene. Jeg er ikke sikker på hvor mange kW det er i en brikett, men en krone pr kW er det vi betaler i strømregning inkl. leie. Vi har ganske lite strømforbruk, og derfor blir prisen såppas høy.
En elektrisk ovn på 1kW som står på hele dagen vil koste 24 kroner pr. døgn. Dvs.: Den koster ca halvparten å bruke sammenlignet med briketter. I tillegg vil det ikke være 13-15C på kjøkkenet/i stua når vi våkner om morgenen.
* De kan oppbevares innendørs
* En brikett brenner i ca 1,5 - 2 timer
* Drysser litt, men likevel ganske renslige
Størrelsen på pakker med briketter varierer fra leverandør til leverandør. Noen har 10 briketter i pakka og andre har 12, men vekta av pakkene er ganske likt. På kalde dager brenner vi opp ca ei pakke briketter fra morgen til kveld (08:00 - midnatt). Det går vanligvis med tre briketter på å fyre opp i ovnen.
Ei pakke briketter koster ca 30kr, og gir innetemperatur på ca 22-24C på de kaldeste dagene. Jeg er ikke sikker på hvor mange kW det er i en brikett, men en krone pr kW er det vi betaler i strømregning inkl. leie. Vi har ganske lite strømforbruk, og derfor blir prisen såppas høy.
En elektrisk ovn på 1kW som står på hele dagen vil koste 24 kroner pr. døgn. Dvs.: Den koster ca halvparten å bruke sammenlignet med briketter. I tillegg vil det ikke være 13-15C på kjøkkenet/i stua når vi våkner om morgenen.
lørdag 7. november 2009
Turen gikk til Singapore
Februar(?) 1998 var på tur til Malaysia og Singapore. Jeg reiste alene, men jeg hadde venner fra IRC som jeg skulle møte der (kanalen #metro, men jeg husker ikke hvilken server).
Jeg gikk på Høgskolen i Sør-Trøndelag den tiden. Turen startet med kansellert fly og en løpetur på Værnes. Jeg kom med et fly, men ikke det jeg opprinnelig hadde fått plass på. Greit nok det. Ombord fikk alle passasjerene mat og drikke. Så mye de ville. En person lurte på hva det kostet og fikk til svar at han ikke fløy med Braathens nå. Det var mellomlanding i Gatwick, og etter et par timers ventetid gikk turen videre til Kuala Lumpur. Her ble jeg møtt av Luis som stod på flyplassen med en plakat med navnet mitt på. Oppholdet i Malaysia blir en annen historie.
Jeg husker ikke sikkert hvor mange dager jeg var på tur, men tror det var seks overnattinger, hvor jeg tilbrakte to netter i Singapore. Jeg tok tog til Singapore fra Kuala Lumpur. Hvis jeg husker rett var det ca 5 timers togreise, og turen kostet ca 36 norske kroner.
Det ble mørkt underveis, men det var lett å se når toget krysset grensen. Det krydde av bevæpnede grenseposter. Ikke samme spøkefulle vennskapet mellom Malaysia og Singapore som Sverige og Norge, nei.
Det var ikke lang tid fra toget passerte grensa til det var fremme på stasjonen. Jeg gikk gjennom tollen og ut av stasjonen. Etter noen minutter kom jeg inn på en lang vei. Den så ut som en hovedvei, men det var nesten ingen trafikk der.
Her er bilde av boka og kartene jeg hadde til hjelp (klikk på for å forstørre):
Kartene viser ikke hvor jernbanestasjonen er, men de gir et godt intrykk av hvor sentrum er. Singapore er jo heller ikke så stort, så det er jo bare å begynne å gå. Jeg gikk i bukse, t-skjorte og sandaler. Det gir liten respekt å gå i shorts i Malaysia, og bare turister gjør bruker det. Bortsett fra på stranda da. For å komme overrens med lokalbefolkningen er det bukse og t-skjorte som gjelder. I Singapore er mer som hjemme, men det var jeg ikke klar over da.
Vel toget kom fra nord, da må sentrum være til øst. Altså var det bare å gå til venstre. Det er ikke verre enn som så. Det må nevnes at Singapore ligger ca 16 mil fra ekvator, og det er varmegrader der. Også om kvelden. Kanskje i underkant av 30 grader? Jeg bar på en noe stor og tung sekk, og ble ganske varm. I tillegg hadde jeg reist hele dagen og ikke dusjet på en stund. Lukta nok godt.
På min vei til sentrum kom jeg forbi en eller annet slags hinduistisk fest. Ble stående å se på, og en fyr som så engelsk ut og hadde masse skjegg kom bort til meg. Han inviterte meg med på festen, men jeg takket nei. Jeg var på vei til sentrum og det begynte å bli sent.
Etterhvert ble lå bygningene tettere, de ble høyere og trær og buskvekster færre. Fikk litt lyst på mat, men de små gatekjøkken som la over alt hadde ikke mat jeg var veldig glad i. Heldigvis fant jeg en italiensk restaurant med spagettiretter. Det var tomt der inne, men en kelner eller noe sånt møtte meg i døra. Vi pratet litt. Han ville ikke slippe meg inn og fortalte meg at det var den andre siden jeg burde dra til. Den andre siden er for dem som har lite penger. Takk for den. Mine penger var altså ikke bra nok.
Jeg kom til sentrum. Det hadde tatt meg et par timer å gå fra jernbanestasjonen. Jeg begynte å se meg om etter et sted å sove. Ved Raffles place traff jeg noen bygningsarbeidere. De stanset arbeidet i ca tre kvarter for å prate med meg, og jeg ble fortalt hvor trygt og godt det er i Singapore. De jobba på en av de tre høyeste bygningene der. Det var visst ikke nok etasjer, så de skulle bygge flere. Jeg ruslet etterhvert videre og kom til et noe som lignet et havneanlegg (Rajah Expressway 18). Det var mørkt og ikke mye å se, men jeg både hørte og luktet sjøen. Kunne også såvidt se den. Det var ingen andre der, s å jeg benyttet anledningen til å pusse tennene. Jeg så etter et sted å sove der, men det var ikke noe som passet så jeg gikk litt bort fra sentrum igjen. Trodde jeg. Jeg fant en liten park med palmer og hengte opp hengekøya. Satte kameraet klart til å ta bilde av soloppgangen. Så sovnet jeg.
Våknet noe forvirret neste morgen. Det var stor trafikk på alle kanter. Soloppgangen var over for lengst, kameraet var borte og det satt en person på en benk noen meter unna og kikket på meg. Jeg så meg rundt, og så at jeg hadde sovet i en slags rundkjøring. Jeg pakket sakene mine, gikk tilbake til havneanlegget -som ikke var et havneanlegg, men en slags holdeplass, og pusset tennene.
Ferdig med tannpuss gikk jeg til sentrum igjen, og befant meg plutselig i chinatown. Jeg fant en fotobutikk og kjøpte et brukt speilreflekskamera. Jeg bare gikk en tilfeldig retning, og plutselig var det en som ropte på meg. Han het Ben, og lurte på hvor jeg kom fra og hva jeg skulle. Han tilbød seg å vise meg Singapore. Ja, hva hadde jeg å tape på det. Han skulle kjøre, og jeg skulle ta bilder. Han kjørte til ei lita kirke. Jeg var ikke veldig interessert, men jeg begynte å ta bilder for ikke å skuffe ham. Det begynte å ryke av kameraet, og Ben lurte på om jeg hadde kjøpt det i Singapore. Jeg fortalte om sjappa i chinatown, og vi kjørte tilbake dit. Ben skjelte ut mannen i butikken så jeg ble flau selv om det var på kinesisk. Jeg fikk tilbake pengene. Mannen i butikken innrømmet at han visste kameraet var defekt før han solgte det.
Lurespørsmålene man ska passe seg for er: Hvor kommer du fra, og skal du være her lenge. Det er viktig å svare ja på det siste spørsmålet.
Ben hadde en venn som drev ei seriøs fotosjappa, og jeg fikk god pris på nytt kamera der. Kjøpte også stativ og kameraveske. Etterpå spiste vi på Mc Donalds. Ben skulle ordne noe mens jeg ventet. Plutselig måtte jeg på do. Veldig på do. Jeg kunne ikke vente til Ben kom tilbake. Det var mitt første møte med kinesisk toalett. Et hull i gulvet. I mellomtiden hadde Ben oppdaget at jeg var borte og begynt å lete etter meg, men han var innom dassen og ropte. Mackern er ikke tryggere spiseplass enn andre steder, og jeg kunne ikke spise mer denne dagen.
Vi reiste hjem til Ben. Han hadde en annen reisende på besøk. En østerriker på min alder (den gang) som lå i sovepose på gulvet. Jeg fikk "rydde opp i magen" tabletter, og ble litt bedre.
Ben hadde nettopp blitt skilt. Han var religiøs, kristen, og en grei fyr. Han hadde jobbet sammen med, eller møtt?, Mother Theresa og neste dag kjørte vi tur. Han tok meg med til et lite sykehus med mange nonner hvor Mother Theresa hadde jobbet og jeg fikk se bildet av henne (jeg tok et bilde av bildet, men hvor er bildet av bildet nå?). Etterpå kjørte vi en tur på landet, men i mine øyne lignet det mer på Oslo. Vi var også i en park med masse gullfisker. Det ble etterhvert sent og vi dro hjem til han. Siden jeg ikke var helt i form enda fikk jeg sove på et rom nær toalettet...
Neste dag skulle jeg tilbake til Malaysia, men først skulle jeg treffe Cindy, en av vennene fra IRC. Vi reiste først til ei fin strand (Changi beach), men det var ingen som badet der. Det var visst malstrømmer, og drukningsulykker fikk folk til å holde seg på land. Vi tok en tur til arab street og etterpå bowlet vi før vi reiste hjem til henne. På veien passerte vi et kinesisk dukketeater. Det var et forferdelig leven, og kan sammenlignes med en skoleklasse som slår grytelogg mot hverandre. Det var likevel gøy å ha sett det. Inne ble jeg møtt av familien og en liten hvit puddel. Puddelen ble jeg bestevenn med med en gang, og familien lagde spagetti til meg. Jeg fortalte at i norge spiser vi mye salt mat, og saltet spagettien så godt jeg kunne. Den ble veldig salt, men jeg måtte jo spise den for å vise hvor glad jeg er i salt. Hun hadde en liten bror, og jeg pekte på et slags kart for å vise hvor Norge ligger. Leste i ei avis, og der var det en annonse for BMW 316. Den kosta ca 3 (tre!) ganger så mye som i Norge. Ikke bare her vi har spinnville priser på bil, men Singapore har begrenset med vei og må derfor begrense antall biler. For å minske trafikken er det (var hvertfall) avgift for å kjøre i byen før klokka 14, og når klokka nærmet seg 14 var det lang kø foran bomstasjonen inn til byen. De venta på at det skulle bli gratis å kjøre inn.
Tiden ble inne for å reise, og Cindy kjørte meg til stasjonen. Familien hadde tilfeldigvis en sånn BMW 316. De bodde enkelt i en liten blokkleilighet, men hadde bil til over NOK 600.000,-. Jeg ville ikke vite hva det koster å bo i Singapore så jeg spurte ikke videre om det.
Kom meg på toget, og på natta en gang var jeg i Kuala Lumpur igjen. Gikk til den vanlige møteplassen: En liten park. Jeg hadde ikke kart, men jeg hadde hele natta på å finne den. Som ved instinkt gikk jeg strake veien til parken. Jeg holdt meg der hele natta. Tok bilder og så på soloppgangen. På morgenen sovnet jeg på bassengkanten til en fontene. En politimann vekket meg. Kunne ikke sove her. Like etterpå kom det en buss med japanere. De var ute av bussen i ca 5 minutter. Jeg tok bilder av dem med fontena i bakgrunn, og vips -sekunder etterpå var alle reist.
Tilbake i Malaysia og ikke lenger for tidlig å ringe til noen til å hente meg. Ringte Luis, og en time eller to senere plukket han meg opp.
Jeg gikk på Høgskolen i Sør-Trøndelag den tiden. Turen startet med kansellert fly og en løpetur på Værnes. Jeg kom med et fly, men ikke det jeg opprinnelig hadde fått plass på. Greit nok det. Ombord fikk alle passasjerene mat og drikke. Så mye de ville. En person lurte på hva det kostet og fikk til svar at han ikke fløy med Braathens nå. Det var mellomlanding i Gatwick, og etter et par timers ventetid gikk turen videre til Kuala Lumpur. Her ble jeg møtt av Luis som stod på flyplassen med en plakat med navnet mitt på. Oppholdet i Malaysia blir en annen historie.
Jeg husker ikke sikkert hvor mange dager jeg var på tur, men tror det var seks overnattinger, hvor jeg tilbrakte to netter i Singapore. Jeg tok tog til Singapore fra Kuala Lumpur. Hvis jeg husker rett var det ca 5 timers togreise, og turen kostet ca 36 norske kroner.
Det ble mørkt underveis, men det var lett å se når toget krysset grensen. Det krydde av bevæpnede grenseposter. Ikke samme spøkefulle vennskapet mellom Malaysia og Singapore som Sverige og Norge, nei.
Det var ikke lang tid fra toget passerte grensa til det var fremme på stasjonen. Jeg gikk gjennom tollen og ut av stasjonen. Etter noen minutter kom jeg inn på en lang vei. Den så ut som en hovedvei, men det var nesten ingen trafikk der.
Her er bilde av boka og kartene jeg hadde til hjelp (klikk på for å forstørre):
Kartene viser ikke hvor jernbanestasjonen er, men de gir et godt intrykk av hvor sentrum er. Singapore er jo heller ikke så stort, så det er jo bare å begynne å gå. Jeg gikk i bukse, t-skjorte og sandaler. Det gir liten respekt å gå i shorts i Malaysia, og bare turister gjør bruker det. Bortsett fra på stranda da. For å komme overrens med lokalbefolkningen er det bukse og t-skjorte som gjelder. I Singapore er mer som hjemme, men det var jeg ikke klar over da.
Vel toget kom fra nord, da må sentrum være til øst. Altså var det bare å gå til venstre. Det er ikke verre enn som så. Det må nevnes at Singapore ligger ca 16 mil fra ekvator, og det er varmegrader der. Også om kvelden. Kanskje i underkant av 30 grader? Jeg bar på en noe stor og tung sekk, og ble ganske varm. I tillegg hadde jeg reist hele dagen og ikke dusjet på en stund. Lukta nok godt.
På min vei til sentrum kom jeg forbi en eller annet slags hinduistisk fest. Ble stående å se på, og en fyr som så engelsk ut og hadde masse skjegg kom bort til meg. Han inviterte meg med på festen, men jeg takket nei. Jeg var på vei til sentrum og det begynte å bli sent.
Etterhvert ble lå bygningene tettere, de ble høyere og trær og buskvekster færre. Fikk litt lyst på mat, men de små gatekjøkken som la over alt hadde ikke mat jeg var veldig glad i. Heldigvis fant jeg en italiensk restaurant med spagettiretter. Det var tomt der inne, men en kelner eller noe sånt møtte meg i døra. Vi pratet litt. Han ville ikke slippe meg inn og fortalte meg at det var den andre siden jeg burde dra til. Den andre siden er for dem som har lite penger. Takk for den. Mine penger var altså ikke bra nok.
Jeg kom til sentrum. Det hadde tatt meg et par timer å gå fra jernbanestasjonen. Jeg begynte å se meg om etter et sted å sove. Ved Raffles place traff jeg noen bygningsarbeidere. De stanset arbeidet i ca tre kvarter for å prate med meg, og jeg ble fortalt hvor trygt og godt det er i Singapore. De jobba på en av de tre høyeste bygningene der. Det var visst ikke nok etasjer, så de skulle bygge flere. Jeg ruslet etterhvert videre og kom til et noe som lignet et havneanlegg (Rajah Expressway 18). Det var mørkt og ikke mye å se, men jeg både hørte og luktet sjøen. Kunne også såvidt se den. Det var ingen andre der, s å jeg benyttet anledningen til å pusse tennene. Jeg så etter et sted å sove der, men det var ikke noe som passet så jeg gikk litt bort fra sentrum igjen. Trodde jeg. Jeg fant en liten park med palmer og hengte opp hengekøya. Satte kameraet klart til å ta bilde av soloppgangen. Så sovnet jeg.
Våknet noe forvirret neste morgen. Det var stor trafikk på alle kanter. Soloppgangen var over for lengst, kameraet var borte og det satt en person på en benk noen meter unna og kikket på meg. Jeg så meg rundt, og så at jeg hadde sovet i en slags rundkjøring. Jeg pakket sakene mine, gikk tilbake til havneanlegget -som ikke var et havneanlegg, men en slags holdeplass, og pusset tennene.
Ferdig med tannpuss gikk jeg til sentrum igjen, og befant meg plutselig i chinatown. Jeg fant en fotobutikk og kjøpte et brukt speilreflekskamera. Jeg bare gikk en tilfeldig retning, og plutselig var det en som ropte på meg. Han het Ben, og lurte på hvor jeg kom fra og hva jeg skulle. Han tilbød seg å vise meg Singapore. Ja, hva hadde jeg å tape på det. Han skulle kjøre, og jeg skulle ta bilder. Han kjørte til ei lita kirke. Jeg var ikke veldig interessert, men jeg begynte å ta bilder for ikke å skuffe ham. Det begynte å ryke av kameraet, og Ben lurte på om jeg hadde kjøpt det i Singapore. Jeg fortalte om sjappa i chinatown, og vi kjørte tilbake dit. Ben skjelte ut mannen i butikken så jeg ble flau selv om det var på kinesisk. Jeg fikk tilbake pengene. Mannen i butikken innrømmet at han visste kameraet var defekt før han solgte det.
Lurespørsmålene man ska passe seg for er: Hvor kommer du fra, og skal du være her lenge. Det er viktig å svare ja på det siste spørsmålet.
Ben hadde en venn som drev ei seriøs fotosjappa, og jeg fikk god pris på nytt kamera der. Kjøpte også stativ og kameraveske. Etterpå spiste vi på Mc Donalds. Ben skulle ordne noe mens jeg ventet. Plutselig måtte jeg på do. Veldig på do. Jeg kunne ikke vente til Ben kom tilbake. Det var mitt første møte med kinesisk toalett. Et hull i gulvet. I mellomtiden hadde Ben oppdaget at jeg var borte og begynt å lete etter meg, men han var innom dassen og ropte. Mackern er ikke tryggere spiseplass enn andre steder, og jeg kunne ikke spise mer denne dagen.
Vi reiste hjem til Ben. Han hadde en annen reisende på besøk. En østerriker på min alder (den gang) som lå i sovepose på gulvet. Jeg fikk "rydde opp i magen" tabletter, og ble litt bedre.
Ben hadde nettopp blitt skilt. Han var religiøs, kristen, og en grei fyr. Han hadde jobbet sammen med, eller møtt?, Mother Theresa og neste dag kjørte vi tur. Han tok meg med til et lite sykehus med mange nonner hvor Mother Theresa hadde jobbet og jeg fikk se bildet av henne (jeg tok et bilde av bildet, men hvor er bildet av bildet nå?). Etterpå kjørte vi en tur på landet, men i mine øyne lignet det mer på Oslo. Vi var også i en park med masse gullfisker. Det ble etterhvert sent og vi dro hjem til han. Siden jeg ikke var helt i form enda fikk jeg sove på et rom nær toalettet...
Neste dag skulle jeg tilbake til Malaysia, men først skulle jeg treffe Cindy, en av vennene fra IRC. Vi reiste først til ei fin strand (Changi beach), men det var ingen som badet der. Det var visst malstrømmer, og drukningsulykker fikk folk til å holde seg på land. Vi tok en tur til arab street og etterpå bowlet vi før vi reiste hjem til henne. På veien passerte vi et kinesisk dukketeater. Det var et forferdelig leven, og kan sammenlignes med en skoleklasse som slår grytelogg mot hverandre. Det var likevel gøy å ha sett det. Inne ble jeg møtt av familien og en liten hvit puddel. Puddelen ble jeg bestevenn med med en gang, og familien lagde spagetti til meg. Jeg fortalte at i norge spiser vi mye salt mat, og saltet spagettien så godt jeg kunne. Den ble veldig salt, men jeg måtte jo spise den for å vise hvor glad jeg er i salt. Hun hadde en liten bror, og jeg pekte på et slags kart for å vise hvor Norge ligger. Leste i ei avis, og der var det en annonse for BMW 316. Den kosta ca 3 (tre!) ganger så mye som i Norge. Ikke bare her vi har spinnville priser på bil, men Singapore har begrenset med vei og må derfor begrense antall biler. For å minske trafikken er det (var hvertfall) avgift for å kjøre i byen før klokka 14, og når klokka nærmet seg 14 var det lang kø foran bomstasjonen inn til byen. De venta på at det skulle bli gratis å kjøre inn.
Tiden ble inne for å reise, og Cindy kjørte meg til stasjonen. Familien hadde tilfeldigvis en sånn BMW 316. De bodde enkelt i en liten blokkleilighet, men hadde bil til over NOK 600.000,-. Jeg ville ikke vite hva det koster å bo i Singapore så jeg spurte ikke videre om det.
Kom meg på toget, og på natta en gang var jeg i Kuala Lumpur igjen. Gikk til den vanlige møteplassen: En liten park. Jeg hadde ikke kart, men jeg hadde hele natta på å finne den. Som ved instinkt gikk jeg strake veien til parken. Jeg holdt meg der hele natta. Tok bilder og så på soloppgangen. På morgenen sovnet jeg på bassengkanten til en fontene. En politimann vekket meg. Kunne ikke sove her. Like etterpå kom det en buss med japanere. De var ute av bussen i ca 5 minutter. Jeg tok bilder av dem med fontena i bakgrunn, og vips -sekunder etterpå var alle reist.
Tilbake i Malaysia og ikke lenger for tidlig å ringe til noen til å hente meg. Ringte Luis, og en time eller to senere plukket han meg opp.
Abonner på:
Innlegg (Atom)