Det finnes ikke problemer - bare utfordringer

Eller?

For snart 10 år siden jobbet fulltid i et firma hvor jeg er deleier, -og da mener jeg med fulltid 100-timers uker. Der fantes det ikke problemer. Kun utfordringer. Hver utfordring ...eller hinder (bortsett fra salgsdelen for vi likte absolutt ikke å selge) ble plukket frahverandre, analysert og fordøyd. Fortløpende. Det var moro. Utrolig moro. Jeg har aldri lært så mye på så kort tid før eller siden. Vi følte oss 10% smartere hver dag. Når jeg leser artikler om å ta til seg kunnskap er det ofte mål å føle seg en eller to prosent smartere hvert dag. Jeg vet åssen dét føles også. Det er ok, men ikke mer enn ok. Ikke mer enn bare ok - sammenlignet med å føle seg 10% smartere hver dag.

Så...hva skjedde, og hvor vil jeg hen?
Etter som salg ble undertrykt og all fokus var på kunnskap gikk det som det måtte gå. Smarte og dumme som vi var måtte vi få oss en jobb. Vi måtte finne en arbeidsgiver som ville ansette oss så vi fortsatt kunne betale husleie og strømregninger og lignende.

Vel, nå kan jeg bare snakke for min egen del, men da jeg begynte i jobb hos min arbeidsgiver hadde jeg med meg denne holdningen om det ikke finnes problemer - bare utfordringer. Til å begynne med så var jeg jo ikke like involvert og kjent med bedriftskulturen og det fantes bare utfordringer, men etterhvert oppstod problemene. Hvorfor det? Er det ikke bare snakk om å ha riktig holdning? Nei, det er ikke det.

Det er nok mer enn jeg vet om som spiller inn, men det jeg vet kom i veien var byråkrati i form av budsjetter (ansvar), behandlingstid, behandlingprosesser og overordnede som ikke ønsker å ta problemene seriøst fordi de er "ubetydelige" eller lignende.

Hvis det skal være mulig å ha en "det finnes ikke problemer-holdning/adferd", må det også være mulig å løse problemene fortløpende, og man må få rettigheter til å løse dem. Dersom det oppstår hindre under løsningprosessen som føles unødvendige, risikerer man å stoppe opp i "finnes bare utfordringer"-adferden og innse at man har fått et problem. Når man hindres i å løse utfordringen kan man tildels føle seg irettesatt og påtvunget et problem. Siden problemet nå ikke lar seg løse fortløpende kan det ofte være greiere å undertrykke hele problemet, og heller jobbe traust videre.

Jeg er fremdeles hos samme arbeidsgiver, men mye er forandret siden da jeg begynte der. Mulighetene for å løse problemer underveis har ikke bare blitt bedre, men nå oppfordres ansatte til å eliminere dem fortløpende. Det blir feil å si at jeg i skrivende stund har fått tilbake "finnes bare utfordringer"-adferden, men det er hvertfall inspirerende med den nye kulturen.